small things matter

Varmen din

2011-07-03T23:01:00.002+02:00

Før var jeg kald. Ofte kald. Kjempekald! Jeg frøs bare jeg så gradestokken krype nedover mot null. Og jeg jeg gjør det vel til tider enda; fryser selv om det egentlig ikke er kaldt. Selv om alle andre rundt meg koker. Jeg fryser. Kler på meg med ull, gjerne flere lag, og sitter der i sofaen med en stor kopp varm kakao eller te, og hutrer. Noen ganger tar jeg lue på til og med! Men har det hjulpet? Vel..kanskje der og da, men ikke i lengden! Men nå er alt nytt! Forskjellen er at jeg har noe å tenke på, som gjør meg varm. Noe som gjør at jeg på en måte smelter inni meg. Det gjør meg glad, trygg og ja; det varmer!
Det er ikke bare ullgenseren du ga meg, eller vottene du glemte som holder meg varm. Det er tanken! Hver gang jeg fryser, så trenger jeg kun tenke på deg, dine dypblå øyne, ditt varme blikk og smil, og følelsen jeg får når din hånd sniker seg inntil min...Da blir jeg varm, og da kan jeg sove godt!

...!

2011-04-05T00:27:00.000+02:00

Jeg er bare vanvittig forelska!

Better than I

2011-03-04T12:47:00.001+01:00

By David Campbell
(http://www.stlyrics.com/songs/d/davidcampbell18588/betterthani508767.html)

BETTER THAN I

I thought I did what’s right
I thought I had the answers
I thought I chose the surest road
But that road brought me here

So I put up a fight
And told you how to help me
Now just when I have given up
The truth is coming clear

You know better than I
You know the way
I’ve let go the need to know why
For you know better than I

If this has been a test
I cannot see the reason
But maybe knowing I don’t know
Is part of getting through

I try to do what’s best
And faith has made it easy
To see the best thing I can do
Is put my trust in you

For You know better than I
You know the way
I’ve let go the need to know why
For you know better than I

I saw one cloud and thought it was a sky
I saw a bird and thought that I could follow
But it was you who taught that bird to fly
If I let you reach me will you teach me

For You know better than I
You know the way
I’ve let go the need to know why
I’ll take what answers you supply
You know better than I

so close, but still so far away...

2011-01-16T00:15:00.004+01:00

Du er der, jeg er her. Langt fra hverandre, men du så nærme likevel! Fingrene våre møtes, nesten. Bare nesten! Likevel kjenner jeg det helt inn i hjerterota. Du rører meg. Jeg lukker øynene, og tenker at du er her, sammen med meg. Vi er stille. Smiler bare til hverandre mens fingrene leter etter hverandre. Men den kalde dataskjermen minner oss om virkeligheten. Den smertefulle virkeligheten som forteller meg at du befinner deg et helt annet sted enn her i rommet med meg....

din

2011-01-06T00:14:00.003+01:00

Jeg våknet i morges. Fikk panikk. Trodde jeg hadde drømt alt sammen.
Men så kom bekreftelsen. "Jeg er din".
Så var det ingen drøm likevel...

:)

Here with me now

2011-01-05T14:58:00.004+01:00

"Here with me now" T/M: Kari-Mette Lisle

When I look up in the sky
and see beyond the stars
The wind is soft filled with love
You take my hand and from that moment on

I know you´re

Here with me now,
Making all of my dreams come true
Even though i cant´t see where this road´s leading me...
I know you´re here,
Here with me now...

The truth comes out in the lights
my heart is no longer dressed in disguise
I´m thinking maybe you are mine
it´s an honesty that´s too deep to define

But you are...

Here with me now,
Making all of my dreams come true
Even though i cant´t see where this road´s leading me...
I know you´re here,
Here with me now...

As i open up my eyes
i meet yours and it makes me smile
Maybe things will be allright
when we´re standing here holding hands through the night

´cause you are

Here with me now,
Making all of my dreams come true
Even though i cant´t see where this road´s leading me...
I know you´re here,
Here with me now...

Tid og sånt

2010-10-29T23:20:00.003+02:00

Tiden. Den kommer. Og går. Sånn helt uten videre. Det er egentlig ingenting vi kan gjøre for å få den til å stoppe, selv om vi vil det aldri så mye. Og noen ganger er det egentlig greit. På den måten så vet jeg at jeg kommer gjennom hver dag, og at jeg noen ganger bare må holde meg fast, for klokka slutter ikke. Jeg må gjennom den eksamenen, og jeg vet at uansett hva som skjer, så er den over 29.oktober kl 12:00. Da kan jeg ikke skrive mer. Da er det slutt. Time's up! No more time!

Noen ganger hadde det derimot vært ganske greit å kunne fryse tia. Som et bilde. Nyte et godt øyeblikk litt lengre enn bare et øyeblikk. Holde fast på noe godt, bare for en liten stund mens verden står helt stille. Jeg ønsker noen ganger at jeg kunne hale ut sekundene, slik at minuttene, timene og dagene ble lengre, og jeg kunne bruke mer tid sammen med mennesker jeg er glad i. For hverdagen er som regel en tidstyv, og når alt kommer til alt er det ingen tid igjen.

Jeg tenker det er viktig å bruke tiden fullt ut. Ellers vil du kanskje sitte der med skjegget i postkassa, og ikke riktig vet hvor tiden egentlig ble av. Jeg vil i alle fall leve, og oppleve masse i den tiden jeg har fått. Bruke tid på noe jeg har lyst å bruke tid på, noe jeg liker.

Nå, feks..er eksamen over, og jeg gidder ikke bruke tid på å bekymre meg for hvordan det har gått...for jeg kan jo ikke gjøre noe med det uansett. Jaja, så om jeg må ta den om igjen? Kan ikke forandre på det nå! ..og hva er poenget med å bekymre seg for noe man ikke kan gjøre noe med? ;)

Velsignelser!!!

2010-10-21T08:44:00.002+02:00

5. mosebok 28, 3-14

Velsignet være du i byen
og velsignet ute på marken!
Velsignet være din livsfrukt
og grøden av din jord,
det dine husdyr bærer,
avkommet av ditt storfe
og tilveksten til ditt småfe!
Velsignet være din kurv og ditt bakstetrau!
Velsignet være du når du kommer inn,
og velsignet når du går ut!

Når dine fiender reiser seg mot deg, vil Herren sørge for at de blir slått av deg. Drar de ut mot deg på én vei, skal de flykte for deg på sju veier.

Herren skal by sin velsignelse være med deg i din matbod og i alt ditt arbeid

Herren din Gud vil velsigne deg i det landet han gir deg.

Herren vil gjøre deg til et hellig folk for seg, slik som han med ed har lovt deg, så sant du holder budene fra Herren din Gud og går på hans veier.

Alle folk på jorden skal få se at Herrens navn er nevnt over deg, og de skal frykte deg.

Herren skal gi deg rikelig av det som godt er, både barn og avkom i buskapen og grøde på marken, på den jorden Herren med ed lovte dine fedre at han ville gi deg.

Herren skal åpne for deg sitt velfylte forrådskammer, himmelen, og gi landet regn i rette tid og velsigne alt du gjør med dine hender. Du skal låne ut til mange folkeslag, men selv trenger du ikke å låne.

Herren vil gjøre deg til hode og ikke til hale. Alltid skal du ha fremgang, aldri tilbakegang, så sant du lyder budene fra Herren din Gud, som jeg gir deg i dag, og legger vinn på å leve etter dem.
Du må ikke vike av til høyre eller venstre fra noen av de budene jeg gir deg i dag, så du ikke holder deg til andre guder og ikke dyrker dem.

...og så ned på bakken igjen...

2010-10-02T13:31:00.002+02:00

http://karemare.blogspot.com/2010/09/ever-ever-after.html

...når det er sagt, tror jeg ikke at livet mitt er en klisjé, eller at det kommer til å bli det. Lett at jeg tenkte det før; forestilte meg hvordan alt skulle bli, helt perfekt og rosenrødt! Magisk! Eventyrlig! Vidunderlig!

Men det går jo absolutt ikke alltid som man ser for seg. Og i grunn så er det det som gjør at livet er spennende. Det er det som skaper spenning i hverdagen; å ikke vite hva som er rundt neste hjørnet, at ting kan snu seg og bli noe helt annet, og likevel bli perfekt på sin egen sjarmerende måte...

..men det er ikke feil å håpe på og ønske seg sin egen ever-ever-after fordiom ;)

ever ever after

2010-09-30T23:47:00.004+02:00

Jeg er nok en av dem som ser med sukk en disneyfilm, og drømmer om å bo i det gullkledde slottet, med min egen lille fe, en pastellfarget kjole, glassko og en drømmeprins som danser som om han synger en sang. Noe han selvfølgelig også kan; synge altså. Drømmen om å være prinsesse i et disneyeventyr, og leve lykkelig i alle våre dager, er en klisje jeg til tider kan forsvinne langt inn i. Jeg forsvinner, og kjenner jeg ser rosa! Alt blir sukkersøtt og skjønt, men likevel ikke for mye av det gode. Jeg blir en håpløs romantiker, i disneyland. Det er proppfullt med fantastiske ting, og kun fantasien setter grenser... Drømmeprins med altfor perfekte proporsjoner, snakkende dyr, flyvende tepper, en savnet glasssko, hjerteskjærende avskjeder, magiske krefter, ond stemor, god fe, gresskar, Søvnig, bibbedibobbedibo, røde epler, rosa skyer, superklisjeer.....
JEG smelter....

http://www.youtube.com/watch?v=biKl9cgDTQs&feature=related

well..in a perfect world ;)

Vann!!!

2010-09-20T09:31:00.002+02:00

Jeg har vannskrekk. Kanskje ikke den mest alvorlige typen, men det er helt klart at den er der. Jeg liker riktignok å bade,så lenge jeg har kontroll, og jeg ikke får hodet under vann på dypet (der jeg ikke kan nå bunn).

Uansett. Jeg var på surfetur til Jæren i helga. Og jeg overlevde! På lørdag var jeg bare litt ute i vannkanten. Var ikke ute i vannet med brettet en gang. Men på søndag, i går, så var jeg ute masse!!! Det var skitskummelt i starten, men etterhvert, så var det bare deilig!

Jeg er fornøyd :)

i går var idag i morgen...du skal få en dag IDAG!

2010-09-13T00:01:00.004+02:00

Det var som å sitte på karusell, og karusellen gikk fortere og fortere, og i bakgrunnen hørtes alt fra barnelatter, prat, musikk og all slags tivolistøy. Et ordentlig kaos. Til det en dag sa
STOPP.
Det ble bare med et stille. Den eneste lyden jeg hørte var lyden av fingrene mine fare over tastaturet etterhvert som tanker ble ord som igjen ble til setninger. Den siste lyden jeg kunne høre var som en nøkkel i en lukket dør. Deretter ble jeg omringet av stillheten. Den merkelige, mystiske stillheten.
Jeg lyttet, men hørte ikke en lyd.

Jeg holdt pusten.
Ventet.
Ventet på at noe, et eller annet, skulle skje. Jeg visste ikke hva, men ventet likevel. Ventet og lyttet. Hva kunne det være?
Jeg kjente tomheten synke i hjertet mitt. Men det var en god tomhet. En tomhet som vitnet om et hav av overskudd og lysere tider. En endelig ro, og fred.
Jeg kunne ikke annet enn å smile.
Herlig!

Plutselig skjedde det noe!
En lyd.
Flere lyder.
Det hørtes ut som tannhjul som ble satt i gang. Det knirket og pep, sakte men sikkert. Etterhvert ble det til en jevn type during, og jeg visste det!
Jeg var i gang igjen!

Denne gangen med blanke ark, og farvestifter tel... ;)

smil

2010-09-10T09:21:00.003+02:00

Jeg smiler til deg og du smiler igjen,
smil smil,
så får du en venn.
Smil og andre kan smile til deg,
smil smil,
og vær ikke lei.

For smilet bruker du slett ikke opp,
nei du kan smile hver dag uten stopp.
Smil smil,
og lær deg å ha,
smil til hver eneste dag :D

Historien om skatten

2010-07-19T00:48:00.004+02:00

Jeg så den på lang avstand. Skatten. Det var ikke vanskelig å legge merke til den. Den blinka i sola, og fikk selv den gjørmete sumpen rundt til å se ut som et hav av gull. Jeg sukket. Det ville ta en stund før jeg kom dit. Jeg holdt øynene mine på skatten hvert øyeblikk. Var så redd for å miste den av syne.

Men så skjedde det uunngåelige; jeg falt. Føttene mine snublet i en stor stein på veien, og jeg falt. Da jeg endelig hadde kommet meg på bena, var alt annerledes. Skatten var der, men den skinte ikke like sterkt lengre. Det var akkurat som om den skinte en annen vei. Jeg fulgte den febrilsk med øynene i håp om at den ville finne mine igjen. Da la jeg merke til det. Den andre. Lengre framme, nærmere skatten, var det en annen som også hadde fått øye på den.

"NEI" ropte hjertet mitt. Det var min skatt! Hvordan kunne jeg la den gå?

Helst ville jeg løpe alt jeg kunne for å stoppe det jeg så var i ferd med å skje. Men, sårene på knærne mine etter fallet holdt meg igjen. Jeg prøvde å rope, men stemmen nådde ikke fram. Den ble borte med vinden, og jeg skjønte med ett at jeg hadde tapt. Tapt. Taper. Noen hadde funnet skatten først, og jeg måtte bare leve med det. Sånn var det. Jeg satte meg ned på en liten høyde. Lot øynene følge skatten og dens nye eier. Jeg kunne se hva skatten gjorde med henne; det skinte glede og lykke fra de oppdagende øynene.

Jeg så meg rundt. Så ikke noe annet enn gjørmehull og store kornåkere. Det var i ferd med å bli mørkt, og jeg var alene. Ensom. Rådløs. Og helt alene. Jeg myste utover landskapet jeg for noen timer siden hadde sett bade i lyset fra skatten. Det så mørkt ut. Jeg sukket, og prøvde å svelge skuffelsen. Skatten hadde vært der, og jeg hadde vært så nære, men likevel misset. At det går an! Skuffet over å ikke være først, igjen, la jeg meg ned i det myke gresset.

Da så jeg det.

Stjernene. Jo mørkere det ble, desto flere kom til syne. De blinket til meg, og jeg kjente en varme bre seg inni meg. Det var så mange, og det kom bare flere og flere...

Jeg lukket øynene, smilte og tenkte med meg selv: Kanskje det er håp..?

2010-06-09T19:33:00.003+02:00

Jeg stod der.
Sa ord.
Ord jeg ikke mente.

Jeg sa dem,
fordi det var forventa.
Fordi jeg måtte.

Ikke fordi jeg mente.

Jeg ville jo mene.
Men klarte det ikke.

Du trodde.
Jeg trodde.
Fordi jeg alltid sier det jeg mener.

Men ikke denne gangen.

Celebrate your goals

2010-05-25T23:38:00.003+02:00

Jeg er, som mange av dere vet, en person med mange jern i ilden. Det skjer ting hele tiden, og alltid er det noe som skal planlegges eller organiseres. Jeg liker det. I alle fall til en viss grad. Jeg har nemlig et ørlite problem, og det er at jeg har altfor høye krav til meg selv, og målene mine er som oftest uoppnåelige. I alle fall uten delmål.

Jeg elsker lister. Lister for både det ene og det andre, og kanskje det tredje og det fjerde også. Listene mine kan aldri bli for detaljerte. "Legge alle hårstrikkene i skuffen på badet", eller "stable bøkene i bokhylla fint". Det høres kanskje forferdelig kjedelig ut, men det er det altså ikke. Det er faktisk veldig motiverende med sånne lister, for da kan jeg krysse ut hele tiden. For hvert gjennomførte punkt, virker det som om jeg får mer energi til å begi meg videre på neste punkt. Og sånn fortsetter det til rommet er ferdigrydda. (vel, de av dere som kjenner meg, vet at det noen ganger kan ta veldig lang tid, mens andre ganger kan det gå i turbofart...).

Men er ikke dette litt det samme som delmål? Denne detaljerte lista mi...Istedet for å ha et stort punkt på lista hvor det står: Rydd rommet! så har jeg mange små. Fordi "Rydd rommet!" kan virke energistjelende og kjempestort. I alle fall når ikke ryddemoduset kommer snikende så ofte. Da er det bedre med små delmål. Små punkter som jeg kan stryke av lista mi. Så når dagen er ferdig, og jeg ikke har krysset av et eneste punkt på lista (fordi lista har kun ett punkt; "Rydd rommet!"), kan jeg enten bli lei meg..eller, JUBLE for de 20 småtingene jeg faktisk fikk gjort!

Gjør det idag, eller i morgen..helst hver dag: JUBLE for de tingene du får gjort, de målene du når og alt du oppnår, selv om det kanskje er små ting. HURRA!

Mer enn tusen ord

2010-05-24T00:35:00.002+02:00

Du har hørt det er sagt, at et bilde sier mer enn tusen ord. Det er det jeg liker med bilder. At de sier så mye uten at du trenger å si noe. Jeg elsker måten et bilde kan uttrykke følelser, tanker og opplevelser, bare ved å være. Det er det som fascinerer meg med fotografier.

Jeg har kanskje aldri vært kjempeinteressert i kunst, og er ikke akkurat stamgjest på byens mange gallerier, men likevel vil jeg si at jeg (som sikkert mange andre) blir rørt av noen typer kunst. Ikke alt, men noe. Jeg har for eksempel aldri helt forstått meg på moderne kunst. Kunst som det på mange måter ser ut som hvemsomhelst kunne laget i barnehagen. Men, når det kommer til det litt spesielle og utradisjonelle...åh, jeg elsker det! Jeg elsker detaljer kun de færreste kanskje tenker over og legger merke til. Jeg elsker å studere utradisjonell kunst, og har lært meg å se etter de små tingene som gjør det til kunst! Det rører meg og til tider tar det pusten fra meg. En jeg kjenner tar en del bilder, og bildene hans er akkurat etter mitt hjerte!! Jeg er utrolig fascinert og imponert over måten han fanger opp små og forholdsvis uviktige detaljer på. Helt fantastisk! Kanskje er jeg den eneste som ser det, men han får helt allminnelige bilder av helt hverdagslige ting til å bli spesielle og ekte kunstverk. Det er vakkert! Bildene rører et sted inni meg, og hvert bilde har en historie som gjør meg nysgjerrig.
Jeg kunne skrevet så veldig mye mer, for hvert bilde sier mer enn tusen ord... men ta en titt selv og bli amazed :)

www.joarandre.com

So long!

Flue på veggen

2010-05-20T00:39:00.003+02:00

Da var det på'an igjen. Jeg skriver. S-K-R-I-V-E-R! Lenge siden sist, og jeg kjenner at jeg har savna det. Jeg savner å skrive. Skrive noe med mening. Noe som betyr noe for meg, og kanskje til og med for deg som leser. Hvem vet? Det er verdt et forsøk i alle fall :)

Idag kjørte jeg ambulanse for første gang. Det var en paradoksal følelse av spenning og frykt... Da vi kom til akuttmottaket ble jeg oppslukt av alt jeg så der. Det var helt stille, men jeg så at alt var klart til evt akutt situasjon. Jeg skulle gjerne vært en flue på veggen når alarmen går, og alt det som nå var stille våkner til liv. Være der når det skjer.

Åh...tenk å være flue på veggen der da...

Hvile i de grønneste enger? JA TAKK!

2009-12-30T15:25:00.001+01:00

En uke hver november, har adventistene noe som heter Bønneuke. Det er en uke som er satt av til ekstra fokus på bønn. Vi har samlinger på kveldstid hver dag i uka, og fredagen er satt av til nattverd i regi av ungdomslaget (som jeg er leder for). I år ville jeg og pasto Vidar gjøre noe litt annerledes. Vi ønsket å gjøre nattverdsmåltidet så likt det måltidet Jesus og disiplene hadde den gangen! Så vi satte i gang planlegging og organisering.. Det ble utrolig bra! Ti ganger bedre enn forventet!!! Helt himmelsk fantastisk! Og jeg har levd på den kvelden, hele siste mnd nå...

Denne kvelden, dette måltidet, var som sagt i regi av ungdommene, men det var åpent for alle. Da vi kom, så viste to verter oss inn til kirkesalen, hvor pastoren bare skulle gå gjennom litt praktiske ting ift "nattverdshandlingen".. Så ble de som ønsket det, vist inn til forskjellige rom (menn og kvinner for seg) hvor det var fotvask som stod for tur. Det var altså første del av måltidet. Da vi var ferdige der, gikk vi ned til et ferdigdekket kveldsmatbord, med enkel og god kveldsmat. Der satt vi; unge og eldre sammen rundt et matbord i fellesskap. Vi sang sanger accapella, og hadde en fantastisk stund. Hele atmosfæren var helt ubeskrivelig himmelsk, og de som gikk glipp av dette, gikk virkelig glipp av noe stort!
Hele kvelden hadde jeg gått og hatt en klump inni meg, og jeg klarte ikke å gi slipp. Først tenkte jeg det bare var stress fordi jeg hadde styra sånn for å få alt til, men etterhvert skjønte jeg at det var noe dypereliggende der. Jeg følte meg alene og helt kraftløs. At jeg bare lå der i grøfta, og var helt tom inni meg. Akkurat da jeg tenkte dette, var tiden inne for å avslutte måltidet, og velsignelsen skulle lyses. Nå har jeg det sånn, at jeg liker at ting er konkrete, og jeg må gjerne gjøre noe for å virkelig forstå noe. (feks legge en stein ved et kors for å symbolisere at jeg gir noe tungt til Gud...) Uansett, under velsignelsen har jeg begynt å bare holde hendene mine åpne som om jeg er i ferd med å ta i mot noe fra noen. Og det er nettopp det formålet er: at jeg skal bli mer bevisst på hva velsignelsen sier, OG at jeg sier "Ja, Gud... Jeg tar imot alt det du har å velsigne meg med.". Så jeg gjorde det, der jeg satt ved et langbord sammen med mine trossøsken.. jeg strakte ut armene mine, og var klar til å åpne meg helt og ta imot det Gud hadde å øse over meg. PLUTSELIG mens jeg satt der med armene utstrakt foran meg, tar den gamle, sterke mannen som sitter ved siden av meg, meg i hånden, og løfter meg opp. Det gikk et skikkelig sug gjennom magen min da han gjorde det. For det var ikke den gode, snille mannen som satt ved siden av meg som gjorde det selv. Det var GUD som gjorde det. Utrolig sterkt!! Og da jeg stod der, hånd i hånd med den gamle mannen, reiste folk rundt meg seg opp, og sammen stod vi der og tok imot Herrens Velsignelse!! DET var helt himmelsk sterkt!!! Jeg vet ikke om du husker da du var liten, og fikk sitte på fanget til pappan din; hvilken herlig, trygg og varm følelse det gav deg å legge hodet inntil brystkassen hans og kjenne de sterke armene rundt deg....Vel, jeg husker det godt, og akkurat sånn føltes det da jeg stod der sammen med de andre.. Jeg synes at jeg kunne føle Guds omfavnelse, og at armene hans bare omga meg overalt. Som i høysangen 8,3 :) HVILKET GREP!!!!

Vel, uansett, min hvile begynte med denne himmelske kvelden; etter det har jeg blitt mer opptatt av at jeg kan HVILE i armene til Gud, og jeg har virkelig gjort det også... Det har storma rundt meg, men Gud har bært meg, og jeg har virkelig kjent på løftene han har gitt i det siste...
Og plutselig en dag jeg holdt på å glemme alt dette, og la bekymringer for penger, livet, familien, osv, ta over....så datt deler salme 23 ned i hodet mitt; "Herren er min hyrde, jeg mangler INGENTING. Han lar meg ligge i de grønneste enger, og leder meg til vann der jeg finner HVILE....og selv om (ikke HVIS, men NÅR) jeg går i dødsskyggens dal; Grykter jeg IKKE, for DU er med meg..."
Jeg ble helt overgitt, spesielt av det første; HVILE! Gud gir meg HVILE! Jeg får lov å HVILE i de aller beste, og grønneste engene han har! Han er bare helt KONGE! Jeg trenger ikke bekymre meg for noe; alt jeg trenger å gjøre er å ta imot, og hvile... jeg kan til og med komme tomhendt! For Gud har gitt meg den største gaven av de alle; LIVET! Og det blir vi minnet på om jula; da Han sendte Jesus som en julegave, som et løfte om at vi skal få evig LIV! Et evig LIV i HVILE! Åh... Herlig!!

jeg har sluttet å tro på noe som ikke er sant

2009-10-02T13:03:00.005+02:00

Jeg trodde ikke at jeg var noe. At jeg rett og slett ikke var spesiell nok. Jeg var kjedelig. Normal. Grå mus. Ingen fargeklatt akkurat. Og noe måtte det være med meg, siden jeg alltid klussa det til. Alltid sa for mye, eller gjorde ting mer komplisert enn det de var. Jeg trodde jeg dytta folk unna med å være åpen, og at derfor var det å være åpen en dårlig ting. Jeg var overbevist om at det å være en god venn var negativt, og at det var vondt, sårt... Jeg trodde på at jeg var svak, og at min plass var å være her nede, mens de andre var der oppe. Jeg trodde det så veldig, at jeg til slutt tok det for gitt at det var sant!

Så fikk jeg et slag i magen, og alt forandret seg. Det var som om noen ristet meg løs, og sa til meg; Dette er jo virkelig ikke sant!!! Hvem er det som bestemmer egentlig? Hvem bestemmer hva jeg skal tro? Hva jeg skal tenke? Hvem er det EGENTLIG som bestemmer?

Jo, det er meg det!!!

...og hva mener jeg med det?

Jo, nettopp det jeg sier: Jeg har sluttet å tro på noe som ikke er sant!

Mer er det ikke å si om den saken...

øynene er

2009-09-01T20:37:00.005+02:00

"isje lukk igjen auene dine..."

De lyseblå øynene er store og alvorlige, og pekefingeren vifter veslevoksent mot meg. Selv om stemmen kommer fra et menneske som bare er litt under en meter i høyde, er det likevel såpass alvor i stemmen at jeg må ta meg sammen for ikke å begynne å le.

"hvorfor kan jeg ikke det da?" spør jeg

"for då kan eg isje sjå deg..."

hvordan tviholde i et tynt fiskesnøre uten å falle ned???

2009-05-25T16:01:00.004+02:00

Gud, jeg skjønner ikke! Skjønner ikke hvorfor jeg må gjennom dette. Klarer ikke se noen vei utenom. Hvordan kan jeg være sterk nok til dette? Hvordan kan lille meg klare å komme meg gjennom dette...?

Skuffelse på skuffelse.. skal det aldri gå min vei?

Men, go-pappa som du er, så vet jeg i alle fall at du vil det beste, og at et eller annet sted i elendigheta så står du der med en kjempelys og super plan! Det er bare jeg som hele tiden er så veldig flink til å svartmale alt som skjer... spesielt når JEG ikke ser enden av alt.

Alle sier at jeg må prøve å se positivt på det som skjer, og ikke alt det negative. Selv om jeg vet at det ikke er lett. Men, greit; Jeg gjør et forsøk!

Det positive som kom ut idag:
- hvis det i det hele tatt var et brudd, så har det grodd nå
- jeg kommer mest sannsynlig til å bli helt frisk igjen, fordi jeg er så ung
- har skjønt ut da at mamma og pappa gjør alt for meg!

Men, du Gud... Har du noen tips? Jeg mener.. det er så veldig veldig lett å bare gi opp akkurat nå. Slippe fiskesnøret! Likevel så vet jeg at jeg må holde fast. Hvordan?
DET må du lære meg nå...for tia som ligger foran tror jeg ikke kommer til å bli så veldig lett, og da er det viktig at jeg holder fast...

Når jeg er svak, da er jeg sterk...

2009-04-09T22:46:00.002+02:00

Nå nærmer det seg 5mnd...og jeg prøver å finne ut hva som har holdt meg oppe.. og det eneste jeg kan komme fram til er følgende:

...men han svarte: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelse og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2.kor 12,9-10)

Tenk på det! Guds nåde er nok for deg og meg...så ordner det seg! Jeg vet ikke med deg, men det er alt jeg trenger å vite :)

Gud gir deg ikke alt du ber om, men Han gir deg alt du trenger

2009-03-22T22:58:00.005+01:00

Bare en liten tankevekker fra meg idag:)

Har du noen gang vært sint eller irritert på Gud for at han ikke svarer deg når du ber? At du rett og slett kan "kjefte" litt på Han fordi Han ikke gir deg noe tydelig tegn eller svar på det du ber om?
...
Har du tenkt på at Gud kanskje svarer men at han ikke svarer det du vil at han skal svare?

Det har jeg.

Det hender jeg ber Gud om la Hans vilje skje, bare det skjer sånn og sånn.... og jeg tenker lett at så lenge jeg ber "la Guds vilje skje" så er det Guds vilje jeg ber om at skal skje!Vi ber i beste hensikt om at Guds vilje skal skje, men likevel klarer vi å be om at Guds vilje skal være vår vilje og ikke omvendt. Henger du med?

Jeg tror ikke jeg er eneste som har gjort det.

Hvorfor er det så lett å bli sint på Gud for alt Han ikke gjør, mens det å takke Gud for alt han gjør er så utrolig vanskelig?

Har Gud noen gang forsømt deg kanskje?
Ja, så ga han deg kanskje ikke ny sykkel den gangen... men trengte du virkelig ny sykkel? Eller ny bil?

Nei, jeg tror nemlig at Gud gir deg akkurat det du trenger akkurat når du trenger det. Ikke for sent og ikke for tidlig, men akkurat når det er nødvendig!

I Bibelen står det at vi ikke skal bekymre oss for morgendagen, eller for hva vi skal spise eller drikke. Vi skal stole på at Gud ordner opp, legge alt over på Han, så ordner Han det på et eller annet vis. Det eneste vi trenger å gjøre er å si "la DIN vilje skje, Gud, uansett hva min vilje er".

MEN det betyr ikke at Han svarer fortere om du ber sånn. For Gud svarer som sagt akkurat når det er nødvendig! Det har hendt at jeg har bedt Gud om å fjerne noe vondt i livet mitt, og virkelig ta det vekk, uten at jeg har merka at Han har gjort det. Og DET har gjort at jeg har vært sint på Gud noen ganger i livet mitt. Sint på at Han ikke svarer, og at Han lar meg gå her i mørket uten så mye som et glimt av lys. Men av erfaring kan jeg si følgende: Der det er skygge er det lys! Gud har vist meg, de fleste ganger i ettertid, at Han har en plan med alt. Og lager en ny plan dersom vi går oss litt vill på veien, med samme OPPNÅELIG MÅL! Gud er god sånn sett, han utnytter enhver situasjon vi kommer i, til å gjøre oss til bedre og sterkere mennesker! Både i tro og karakter! Og når du endelig er ute av all elendigheten, så vil du kanskje se at "Du verden, jeg fikk jo svar, bare litt annerledes og senere enn jeg hadde tenkt..og det var jo egentlig helt perfekt timing!!!"

Jeg har måttet krype til korset flere ganger pga mitt utlåmodige vesen, men som oftest kan jeg se tilbake og si disse ordene... for da kan jeg virkelig SE at Gud hadde en finger med i spillet, og at Han hjalp meg tilbake igjen...Det at det tok litt tid før Han svarte betød kanskje bare at Han ville gi meg noe han visste at jeg trengte?!

én sky er bare én del himmel...

2009-03-18T23:46:00.002+01:00

"Ta deg sammen, Kari-Mette! Ikke bruk all energien på å tenke på alt det negative, prøv å tenke positivt!"

Hvor mange ganger har jeg vel ikke hørt det i det siste? Altfor mange, dessverre...og hver gang blir jeg nesten like irritert, fordi jeg syns liksom at jeg er kjempeflink til å tenke positivt..

Ler du?

Vel, ok da.. jeg er kjempeflink noen ganger! Men jeg skal bli flinkere!

Første skritt i den retningen tror jeg er å slutte å tenke negative tanker, og begynne å tenke positive. Deretter slette alt det negative jeg har skrevet, og så begynne fresht og skrive ting til oppmuntring og glede for meg selv og andre. Og jeg tror at Gud har gitt meg en skrive-gave, og at jeg gjennom skriving kan nå ut til mennesker slik at de kan få den oppmuntringen og det vitnesbyrd jeg deler. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å formidle dette!!!

Gud har gjort masse ting i livet mitt de siste månedene. Greit, han ønsket ikke at jeg skulle bli påkjørt eller at jeg skulle ha så vondt som jeg har hatt det, MEN Gud har vist meg på så ufattelig mange måter at Han ikke har glemt meg og at Han kan hjelpe meg gjennom dette også. Det er fryktelig lett å tenkte negativt og at livet er så forferdelig trist, fælt og grusomt når man går gjennom faser i livet som er vonde. Spesielt når man ikke ser utgangen, eller vitsen av å måtte gå gjennom så mye vondt på en gang.

Jeg må innrømme at den første måneden etter at jeg ble påkjørt var det veldig mørkt hos meg, og jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe. Skole var demotiverende, og det var deprimerende å ikke kunne være med vennegjengen på skitur eller volleyballtrening. Jeg forstod sammenhengen mellom aktivitet og psykisk helse... Men jeg husker godt hva som fikk meg til å endre tankegangen min, og det var det rareste!!

En kveld ble jeg invitert til en kamerat for å se på film. Bussen var gått, og neste buss gikk ikke før om en time, men jeg gikk på veggen hjemme, og måtte ut!! Så da ringte jeg Bergen taxi...da taxien svingte opp foran huset, var jeg veldig klar for at sjåføren skulle være en inneslutta, lite pratsom, og sur fyr som bare ville bli ferdig med skiftet sitt så fort som mulig. Men neida, hellet var på min side denne kvelden, og min taxisjåfør var den pratsomme, og interesserte typen! Jeg vet ikke om han var klar over det, men da han satte meg av i Kalfarveien 10 minutter senere, så hadde han satt dype spor i livet mitt. Det tok han ikke lange biten å forstå hvordan jeg hadde det, uten at jeg sa så mye, og til tross for vårt korte bekjentskap, så greide han å si akkurat ordene jeg trengte å høre, for å snu mitt perspektiv trill rundt. Tilfeldig? Nei, Gudfeldig! Jeg tror at Gud har mange millioner hender på jord som forlenger hans hånd slik at vi mennesker virkelig kan kjenne og vite at Gud er nær. Taxisjåføren var en forlengelse av Guds hånd den kvelden...

Men det skjer så masse! Kanskje jeg skal prøve å skrive mer om det her senere? Det er mange tråder å ta tak i... Her om dagen prøvde jeg å tenke gjennom og sortere alt som har skjedd de siste månedene, og det var skikkelig vanskelig! Bøttevis med inntrykk, opplevelser og erfaringer rant innover meg, og det eneste jeg klarte å se var at alt som hadde skjedd de siste månedene, har hatt én rød tråd i seg alle sammen.... og en gang, når jeg samler opp disse røde trådene til én, så er jeg ganske sikker på at jeg vil finne svaret på hva Gud prøvde å lære meg, og da tror jeg at jeg vil se mer enn bare en sky; jeg vil se en større del av himmelen...

God natt, sov godt...og husk å se opp for velsignelser! Gud gjemmer seg på de merkeligste steder!!! :)

må skrive, bare MÅ skrive...

2009-03-16T23:01:00.001+01:00

En varme brer seg i meg. Atmosfæren og alt rundt meg blir liksom litt difust. Tankene blir uklare. Blikket blir fjernt. Det klør i fingrene. Signalene er ikke til å ta feil av; Jeg må skrive. Skrive for å fortelle noe jeg gjemmer inni meg. Skrive for å uttrykke en tanke, eller følelse. Skrive bare for at folk skal forstå.

Jeg setter meg ned. Skriver. Noen ganger skriver jeg side opp og side ned om alt som rører seg inni det lille hodet mitt, mens andre ganger trengs det kun én setning for å si det. Det blanke arket foran meg fylles sakte men sikkert opp med bokstaver. Bokstavene blir til ord, og ord blir til lange remser av setninger som igjen former seg på en enkel og fargerik måte til et avsnitt eller en lengre avhandling om diverse tankeeksperimenter….

så sier det STOPP!

Bokstavene, ordene, setningene og avsnittene foran meg lyser opp svart på hvitt. Det skremmer meg å se det levende foran meg. Jeg leser gjennom det, og kjenner jeg får frysninger…

Bildene som farer gjennom hodet kler på den nakne, lysende teksten, og gjør den bare enda mer skremmende!

Jeg blir helt skjelven av det jeg leser… og begynner sakte med sikkert å trykke på backsp

ting man tenker på, nesten et svangerskap siden sist...

2009-03-11T00:12:00.003+01:00

Nå er det altfor lenge siden sist jeg skrev. Det betyr ikke at livet mitt har stått stille av den grunn. Siden sist har jeg
-kommet hjem fra Island,
-begynt på ny skole,
-fått masse nye venner,
-flytta inn i ny leilighet (igjen),
-vært på hyttetur 2 ganger,
-blitt 1/6 sykepleier,
-vært på tidenes beste nyttårsleir,
-tryna på sykkel,
-nesten tent på huset 1 gang,
-tryna på sykkel igjen,
-blitt påkjørt 1 gang,
-vært på røntgen x-antall ganger,
-kasta en salsasaus på Olavs hvite genser (unnskyld, igjen..)
-vært på MR i Bergen,
-vært på MR i Lillehammer,
-vært på konsert med Michael W Smith (Halleluja, for en kveld!!),
-hatt hjemmespa alene
-spilt piano 38 ganger (mer eller mindre..!)
-lært barrégrep på gitar (hurra hurra)
-spist på kinesisk og italiensk

...og dette er bare litt av det som har skjedd i livet mitt. For all del, dette kunne faktisk nesten bare vært et par uker av livet mitt! Det er veldig masse som foregår, for å si det sånn!

Men, det som opptar meg mest er kanskje foten min som ikke har blitt helt bra etter at bilen kjørte på meg i november. Det var jo ikke særlig alvorlig, men det var liksom alvorlig nok til at jeg fremdeles er mer eller mindre avhengig av krykkene mine. De fine, behagelige krykkene som heldigvis ikke har gitt meg mer enn et blåmerke på hver arm, OG som jeg bare har måttet skifte dekk på én gang.

Det er mange som lurer på om jeg blir deprimert, lei, trøtt og sliten, og noen ganger kanskje sint på Gud for at jeg ikke blir bra... Jeg skjønner godt at de lurer på det. Og etter å ha gått noen uker med krykkene, så var jeg kanskje deprimert, og til tider litt sint og irritert på Gud.

Men der det er skygge er det lys.

Ikke ante jeg at jeg skulle komme til å måtte gå 4 mnd med krykkene!! Noen uker, ja, men måneder, neei..det trodde jeg virkelig ikke! I begynnelsen telte jeg dager, og så delte jeg uker, helt til jeg kom til 12 uker, da var det plutselig måneder det gikk i. Og det rare er at man blir vant til det meste.
Jeg er vant til å måtte ha krykkene når jeg er ute og går.
Jeg er vant til at det verker som knivstikk i foten selv når den er helt i ro.
Jeg er vant til å måtte se på når andre løper rundt og gjør alt jeg har lyst til å gjøre.
Jeg er vant til å måtte bli tatt hensyn til.
Jeg er vant til at folk konstant synes synd på meg...

Og alt dette er jeg grådig lei av!!

Jeg forstod ikke, og gjør det forsåvidt ikke helt enda, hvorfor Gud ikke bare helbreder foten min. Hvorfor han ikke bare kan si "Bli frisk" sånn at jeg kan bli frisk. Sånn at jeg kan være med å stå på ski, skøyter og spille fotball og volleyball igjen... Hvorfor? Jeg vet jo at Han har makta til det! Så hvorfor gjør han det ikke?

Greia er at jeg tror ikke vi mennesker har peiling, selv om vi kanskje gjerne tror vi vet ALT. Og det er ikke alt vi kan forstå, eller vite om. Det er ikke alt vi skal forstå eller vite. Og det må vi bare godta. Før så kunne jeg bli superfrustrert fordi jeg hele tiden stilte Gud spørsmålet "Hvorfor?" hele tiden. Hvorfor ditt, hvorfor datt... og jeg fikk liksom ikke noe skikkelig svar på det. Nå, så godtar jeg det, at jeg ikke får svar. Jeg godtar at jeg ikke vet alt, fordi det er én ting jeg vet, og det er i grunn det eneste jeg trenger å vite; og det er at GUD vet ALT! Han vet heldigvis bedre enn meg, og det at Han ikke har grepet direkte inn i min situasjon betyr ikke at han ikke har grepet inn i det hele tatt. Jeg tror nemlig at Han flere ganger har grepet inn, og mange ganger bare for å vise meg at Han ikke har glemt meg. At Han fremdeles går ved siden av meg, og holder meg i hånden....Det er det som gjør at jeg kan sove godt om nettene, og ikke bekymre meg for noe. Han har så mange hender på jorda, at jeg aldri trenger å være redd for å være alene, eller redd for at Han skal glemme meg. Han vil alltid være rundt meg, og noen ganger tydeligere enn andre, jeg må bare velge å lete etter Han;) Hans høyre hånd er under mitt hode, og med den venstre favner han meg! For et grep!! :) Skuddsikkert!!

Ja, vet du hva...HAN vet bedre enn meg! MYE bedre enn meg, og DET er alt jeg trenger å vite :)

Hm...dette begynte litt merkelig, og det var vel litt for å prøve å gjøre overgangen fra Island til Norge litt lettere, for det er jo tross alt snart et svangerskap siden jeg skrev sist...! Skal prøve å bli flinkere til å skrive mer jevnt og trutt :) Jeg liker jo å skrive...!

Liten oppdatering bare...

2008-07-18T15:37:00.004+02:00

Da er sjøsyken ute av systemet, og alt er bare fryd og gammen:) (må forresten rette litt på min wannabe-islandsk i forrige innlegg: Vestmannaeyjar, skulle det stått, altså med en J! dessuten var det 370 hus som var begravd, ikke bare 70...) Sola skinner, og det er virkelig sommer på Island! Resten av ferien nå planlegger vi å dra i bassenget hver dag evt kveld. Det er så deilig! Ligge i basseng med 30-40 graders varmt vann er faktisk ganske herlig!

Anyway... Denne uka har vi sett masse. Kjørte til Gullfoss, Strokkur, Geysir og Thingvallir på onsdag... Tok MASSE bilder, og det var helt fantastisk vakkert!! Jeg falt pladask! Ble så veldig overvelda over Guds flotte skaperverk, at det nesten tok pusten fra meg... Skal sette inn et par bilder, sånn at dere får se hva jeg mener:)

Ellers er det ikke mye nytt å fortelle... Begynner vel å savne dere der hjemme litt... Kjipt at det er liten tid igjen her nå, men samtidig tror jeg det blir godt å komme hjem til Norge og nordmenn.. begynner å få litt abstinenser angående språket! Skjønner mer og mer, men akkurat når jeg har begynt å skjønne hva de prater om er det akkurat som om en bryter slår seg av og de snakker plutselig kjempefort og uforstående.. Noen ganger høres det litt ut som hønekakling (no offence, kjære islendinger!), og da føler jeg meg litt lost rett og slett... Men men, det følger vel med antar jeg....med det å være utlending på et sted, tenker jeg:)

Jaja...har ikke så mye mer å rapportere!

So little time, so much to write...

2008-07-14T00:43:00.007+02:00

Yiha!! her er jeg halvveis oppe på Eldfell!

Jeg som hadde store planer om å skrive så ofte og så mye hver gang, men det ble med det... Ikke at jeg ikke har mye å skrive om, for det har jeg! Veldig mye! På torsdag reiste vi til Vestmannaeyar (Westman Islands), en øygruppe sør for fastland-island. Heimey var et aldeles nydelig og spennende sted. For 35 år siden var det et vulkanutbrudd på øya, som begravde ca 70 hus med lava. Rett etter utbruddet, da lavaen hadde lagt seg, lå det aske over hele byen. Flere steder mange meter dypt! Men disse værvante islendingene gav ikke opp; de gravde og spadde...Nå er byen et eneste museum nesten. I alle fall østsiden. I en åsside på østsiden kan man se deler av hus som stikker fram. Til og med ruiner fra 2.etasje på et hus kan man se! WOW, sier jeg da..Å, det var så spennende! Kan ikke gjenfortelle alt, men det var faktisk ganske sterkt til tider. At mennesker kan ha så stort pågangsmot og en så sterk vilje til ikke å gi opp er virkelig noe å ta av hatten for. Uansett, fjellet Eldfell ble til ved dette utbruddet, og opp dit bare måtte jeg. Der oppe var det helt utrolig! Flott utsikt alle veier, og det kuleste av alt; vi tok på varm lava! Da mener jeg ikke sånn "sol-varm" som er litt lunken.. Nei, skikkelig varm lava!! (ikke flytende, vel og merke)! Sinnsykt kult!
Her er noen bilder:) Enjoy!

Her ankommer vi Vestmannaeyar i pent vær

I denne hulen trivdes Keiko ("Willy") veldig godt!!

Vanlig, rolig gate på Heimey...

Kort oversatt: 17m rett ned er det begravd et hus som ble bygget i 1908. Det ble begravd av Lava etter vulkanutbruddet i 1973.
Denne "husresten" er ruiner etter andre etasje av et hus fra 1973. Sykt, hva?

Dette skiltet opplyser om at veien heter "Grusvei"

...og det er denne veien det er snakk om!!

1meter rett ned er temperaturen 470 grader! 35 år etter utbruddet!! Wow!

Her er den varme lavaen! *uuu*

Vi gikk denne smale, steinete og krokete stien opp til Eldfell.

Vi hadde veldig fint vær på vei til Vestmannaeyar, men tilbaketuren ble noe verre. Samtlige passasjerer, inkludert undertegnede, fikk merke det på kroppen! Hvite og grønne i ansiktet satt passasjerene, fremdeles inkludert undertegnede, overalt omkring i båten. Selv endte jeg oppe på dekk i frisk luft. "Bøtta" fikk jeg "bare" bruk for 5 ganger.. (tok med en i bilen for sikkerhetsskyld!!)

Jaja, folkens! God sommer videre:)

Iceland, Iceland - Here I am!!!

2008-07-07T21:12:00.006+02:00

Endelig er jeg her da. På Island. Ferien jeg har gledet meg til i 7 måneder er endelig i gang. Må innrømme at kroppen er ikke helt i feriemodus enda, men med litt varme-kilder-bading og hvalsafari i naturskjønne omgivelser kommer nok feriefølelsen snikende!

Flyturen gikk greit. Den varte i 2,5 timer ca, og jeg vekselsvis sov og leste. En drøy halvtime før landing hadde vi kommet så lavt at vi var under det verste skydekket og kunne se land. Stein, stein og stein var alt vi så. Ikke èn busk! Da vi fløy over Vatnajökul kjente jeg det kribla i magen. Men da vi etter landing var på vei i bil mot Reykjavik var jeg ikke veldig imponert av det jeg så ut vinduet på bakkenivå. Det var veldig flatt, og ikke spesielt pent, og på grunn av tåke i det fjerne kunne man ikke se så langt jeg hadde håpet å se. Men bak den enkle og steinete fasaden skjulte det seg et paradis av naturskjønne omgivelser man ser om man ser ordentlig godt etter

På Gardermoen kjøpte jeg meg en bok som heter "Inside Guides - Iceland" som er utrolig bra. Den viser alle steder man bør besøke og alt man bør oppleve mens man er her. Bildene er helt utrolig, og jeg har forelsket meg helt i flere av de naturskjønne bildene allerede...

Nå har det blitt sent, igjen, og jeg må legge meg. I morgen venter en ny og spennende dag med nye opplevelser. Forhåpentligvis får jeg tatt litt flere bilder i morgen:) Men her er noen av de jeg har tatt idag...

God natt og sov godt!

Sommerhilsen fra Kari-Mette

PS: islendinger er forsåvidt interessante mennesker, og islandsk et likedant språk. Ganske mange spennende navn og ord, som også kan føre til misforståelser for en stakkars nordmann som meg. "Hæ" og "naut" for eksempel... it's not what you think it is!! Men det får jeg skrive mer om det seinere:) natta..

ferieblogg!

2008-07-06T16:32:00.002+02:00

Hei og hå!
Nå er jeg på island, og kommer til å prøve å blogge litt innimellom slik at dere kan få et innblikk i det jeg driver med. En liten "feriedagbok" kanskje:)
Kanskje klarer jeg å oppdrive noen bilder også;-)

hilsen Kari-Mette

PS: så langt har Island gitt et ganske bra førsteinntrykk:) Mer detaljer senere!

takknemlighet til tre

2007-11-22T19:26:00.000+01:00

Takk,
for at du kom,
da jeg ringte.
Takk,
for at du fikk meg til å le,
selv når dagen var mørk...

Takk,
for at du holdt en arm om meg,
da jeg skalv av angst.
Takk,
for at du sa de riktige ordene,
da mine var borte...

Takk,
for at du var der,
fortalte meg at det ikke var farlig.
Takk,
for at du brydde deg
om en som er så liten som meg:)

Takk

Drømmen, og alt annet...

2007-09-16T16:36:00.000+02:00

I natt drømte jeg noe rart, og drømmen var så virkelig. Jeg liker ikke sånne drømmer, for når jeg våkner så blir jeg bare forvirra, og vet ikke helt hva som er sant. Og i natt hadde jeg en sånn drøm. Jeg drømte, og jeg våknet forvirra og rar. Men jeg tenkte litt gjennom det, og skjønte at drømmer ikke er sanne, for de er jo bare drømmer. Og de trenger ikke bety noe heller, for det er egentlig bare en ball av alle tanker og følelser man har. Og de skal man ikke alltid stole på...det har jeg hørt i alle fall. Det man derimot skal stole på er magefølelsen. Ikke de overdrevne følelsene og tankene som flyr langt og lengre enn langt til tider. Det er magefølelsen man må stole på. Men magefølelsen min etter denne drømmen er rar. Den er urolig. Så urolig at når jeg prøver å skrive på bloggen min her nå, så kommer ikke ordene ut på den måten de burde. De kommer ut litt hakkete og sånt...det er akkurat som om drømmen ommøblerte på ordene, sånn at jeg ikke finner dem igjen...og så kommer de ut i en ball! Ikke noe system. Og alt dette på grunn av en liten drøm!! En drøm som jeg på en måte ville skulle være sann, men om den hadde vært sann hadde det bare blitt enda mer forvirring og alt hadde blitt såå utrolig komplisert...

En god dag!

2007-09-15T16:14:00.000+02:00

Jeg er glad. Kjempeglad. Men vet ikke helt hvorfor. Jeg er bare glad. De siste dagene føler jeg at jeg har gått rundt og smilt som en dust, uten å egentlig vite hvorfor. Men jeg klarer ikke stoppe å smile! Livet er bare helt fantastisk! Så fantastisk at det er vanskelig å sette fingeren på en ting. Hvorfor jeg alltid har hengt meg opp i småting, er et spørsmål jeg stiller meg i disse dager...for de hadde jo ingen betydning! Hvorfor jeg alltid har vært redd for å vise hvem jeg egentlig er, redd for å tro at jeg er så bra som alle sier. "Du er dn kjempebra jente, og han som får deg kommer til å bli kjempeheldig". Jeg trodde ikke på det, og det er i grunn unorsk å si at jeg tror på det nå, men det gjør jeg faktisk. Det er bare fryktelig unorsk å si det sånn. Men "det dride me i"... Det går jo bra til slutt, det gjør det jo som oftest:) men idag er en bra dag... veldig bra dag!!

Være-glad

2007-09-11T18:59:00.001+02:00

"Blir nesten litt bekymra når alt du skriver om er så dystert. Kan du ikke skrive om noe koselig neste gang? For min skyld?"Det er faktisk flere som har antydet mer eller mindre indirekte at innleggene mine har en lei tendens til å være mørke og tunge. Dette vil jeg gjøre noe med, for jeg er jo ingen nedbrutt og deprimert jente! Overhodet ikke! Derfor lagde jeg en være-glad-liste over alle ting jeg blir glad for..og den er ikke kort!:) (and beware, det kommer mer!!!)

Kari-Mette sin Være-glad-liste

Jeg blir glad når

*...en jeg er glad i sender meg en melding (koselig med melding!!!)

*...jeg finner et brev med kjent håndskrift i postkassa mi (betyr mer enn dere aner...)

*...noen smiler helt uoppfordret til meg (det betyr at noen ser meg...)

*...noen jeg smiler til smiler tilbake (fantastisk, da har jeg kanskje gledet et annet menneske idag, og gjort dagen bedre for han/hun!!)

*...jeg får gi noe til andre som de setter pris på og blir glade for. ("den største gleden en kan ha er å gjøre andre glad...")

*...noen helt uventet gjør noe koselig mot meg (inviterer meg på middag feks:)takk, forresten)

*...noen gir meg en god klem (ingenting er som en god klem for å fylle opp begeret....)

*...sola skinner gjennom en glipp i skyene (Guds skaperverk er helt fantastisk! Det gleder!)

*...en god venn ringer eller kommer innom overraskende for en prat (elsker overraskelser, og det er ekstra stas hvis det innebærer en god og lang samtale med en gammel/ny venn!!!)

*...jeg ser på alle de flotte menneskene rundt meg (er det ikke gledelig at vi alle er forskjellige, og likevel har alle muligheten og evnen til å gjøre andre glade!!!)

*...jeg gjennom musikk kan gi noe til andre!! (herlig følelse å ha klart å sette ord på noe noen andre kanskje har hatt problemer med å sette ord på selv, og å være til hjelp på den måten!)

*...jeg ser andre bry seg om hverandre (det er frydefullt å høre elevene mine si til hverandre "skal jeg hjelpe deg?" selv om det kanskje ender med at 2X2 er dfet samme som 5-1, for det er jo logisk!!!)

*...noen vil ha meg med på ting (...til tross for at jeg ikke alltid kan så har jeg fått et spørsmål og en invitasjon. Veldig betydningsfullt! Viser at noen tenker på meg...)

*...noen sier de setter pris på meg og mitt vennskap (Varmende!!!)

*...jeg kan be med noen (Givende! Meget givende!)

*...jeg får være meg selv uten å være redd for hva andre synes om meg (herlig når den tunge byrden forsvinner, og en kan føle seg helt avslappa)

*...jeg er trygg (godt å være trygg i en utrygg verden...det er virkelig noe å glede seg over)

*...er i gode venners selskap (Ja, der er jeg i mitt Ess med stor E! Da har jeg det virkelig bra, enten det er nye eller gamle venner:))

*...jeg kan le meg skakk sammen med noen jeg kanskje nesten akkurat har møtt (Fantastisk ice-breaker, og så er det såå herlig å le litt også!)

*...barna på jobben sier "jeg skulle ønske du kunne bli læreren våååår." (*snufs* Gi meg søknaden til lærerskolen med en gang!!!!)

*...et lite barn legger hånden sin forsiktig i min (en hånd er da alltid god å holde i, enten det er store eller små, men det er gleden av å kunne gi noen trygghet som alltid gleder!!)

*...et lite barn ser meg tillittsfullt i øynene (at noen stoler på at alt jeg sier og gjør er sant, riktig og akkurat sånn det skal være, gir meg en varm glede inni meg)

*...en gammel dame jeg har møtt et par ganger før tar tak i armen min og sier "Det er så koselig å treffe på deg, du smiler alltid!!" (lenge siden, but these words kind of stayed with me... utrolig virknigsfullt, og det hjelper en opp på en tung dag, når de kommer...)

*...jeg er i ferd med å kollapse på jobben fordi jeg er så sliten og plutselig kommer det en bort til meg og sier "Du gjør en fabelaktig god jobb!!!" (det er noe jeg aldri kommer til å glemme...)

So, you know who you are: Tusen takk for at du er så direkte, at du pusher, at du tror på meg, og for at du er min venn! Takk for at du fikk meg til å tenke over det jeg skriver, hvilken makt og betydning det faktisk har, og for at du fikk meg til å tenke gjennom alt det jeg har å være glad for tross alt!!!! --> This is all for you...og egentlig kanskje mest av alt for min egen skyld!!!

om 28 dager

2007-09-10T19:04:00.000+02:00

Idag er det mandag. Om 28 dager har jeg bursdag. Om 28 dager blir jeg 19 år. Mandagen om 28 dager er det 19 år siden jeg ble født! Ikke at det egentlig er så stort, for jeg blir jo ikke noe spesielt, øvelseskjøre kan jeg, myndig er jeg, tenåring er jeg enda... og jeg kommer fremdeles til å være meg. Bare at da er jeg 19 og ikke 18. Jeg gleder meg ikke til den dagen. Gleder meg ikke til å våkne av vekkerklokka klokka halv seks mandag morgen, slumre en halvtime før jeg orker å stå opp, klar for en ny dag på jobb. En ny økt før jul. Det blir rart å ikke våkne av de gode og varme stemmene som forsiktig synger "Happy birthday" med morgenstemmene sine... Blir rart å ikke få en god klem av mamma og pappa. Blir rart å ikke se de spente øynene på lillebror når jeg åpner gaven fra han, og det blir rart å ikke lese det koselige, varmende, hjemmelagde kortet lillesøster har laget til meg, for så å gi meg en helt spesiell gave med en klem attåt...
Jeg gruer meg veldig til denne dagen. Spesielt når jeg tenker på at det er første bursdagen uten mamma og pappa. Første bursdagen hjemmefra! Første bursdagen helt alene! Jeg lurer på hva jeg skal gjøre... Kanskje det blir som idag?! Sittende og se tomt framfor meg mens jeg vet at jeg har en gigantisk oppvask som venter på meg, men som jeg bare ikke orker å begynne på. Kanskje jeg kommer til å fryse mer da. Kanskje jeg kommer til å spise tortillapannekaker med karrisaus og salat. Og kanskje jeg kommer til å unne meg selv en tyggis til dessert... Kanskje jeg skal tenne et lys også. Jeg vet ikke. Men akkurat nå gruer jeg meg....

Ordene kom - Takk, Gud!

2007-09-03T18:56:00.001+02:00

Hun går nedover veien og kjenner gleden boble i henne. Hun hadde funnet Gud der, på hytteturen. Han hadde lenge hvisket ord i øret hennes, men hun hadde ikke hørt eller forstått hva Han prøvde å si. Det var først denne sabbatsettermiddagen hun virkelig hadde lyttet til hjertet sitt og fulgt etter det ut og opp i heia. Hun hadde klatret opp på steinene for å komme så høyt opp som mulig. Ville være så nærme Gud som mulig. Hun klatret så langt hun kunne, og høyt der oppe blant lyng og andre buskevekster stod hun og så utover det vakre landskapet og sa de første ordene. "Hei, Gud, det er bare meg." Og for første gang på lenge strømmet ordene ut. Ordene hun lenge har gått og bedt om så lenge strømmet ut i strie strømmer. Lettelsen av å kunne lesse alt hun tenkte på over på Gud, hennes beste venn, var så stor og mektig at hun hadde problemer med å holde tårene tilbake. Ikke at hun hadde planlagt at dette skulle skje, og kanskje heller ikke akkurat der. Men for første gang skjønte hun hvor viktig det var å legge alt i Guds hender, og hvor viktig det var å ha han med i alt! Gi han alt. Hvor tålmodig og fantastisk han er. Det slo henne at Gud virkelig var den beste vennen hun noen gang kunne fått. Hun strakk hendene sine mot himmelen og kjente kroppen bli fylt med en sterk følelse av trygghet, og et løfte om at alt skulle bli bra stod skrevet på den store og mektige himmelen. Fantastisk, tenkte hun. Gud er fantastisk. Takk!

innestengte tårer

2007-08-27T22:09:00.000+02:00

Jeg står på kjøkkenet på jobben og henger opp mopper og kluter. Sola skinner gjennom det store vinduet, og jeg blirstående å se ut på løvet som danser runddans på asfalten. Så bekymringsfritt. Så lett. De bare danser, uten å tenke. Uten å bli forstyrret av urolige tanker og følelser. De bare er. På mange måter blir jeg misunnelig, nettopp fordi de bare er.
Det stikker i nesa, og jeg kjenner en tåre i øyekroken. Det er lenge siden jeg har grått nå, og det hadde nesten vært på tide. Men tåren kommer aldri lengre enn øyekroken.
Jeg sender en melding; "Kan du være så snill å be for meg? Jeg trenger det, skjønner du..."! Kjenner panikken brer seg inni meg. Så mange tanker som kanskje burde se dagslys hadde bare ordene vært å finne. Men ordene mangler. Igjen. Jeg vet jo hva jeg tenker, og ikke minst føler, men jeg klarer ikke sette ord på det. Plutselig kjenner jeg en bølge av usikkerhet fylle meg. Hva om jeg ikke er god nok? Frykten for å mislykkes, bli upopulær og ensom, fyller det tomme rommet i hjertet mitt jeg så lenge har prøvd å fylle.
Jeg setter meg på sykkelen. Prøver å sykle de dumme og vonde tankene bort. Jeg stopper sykkelen et sted, ser på utsikten, og kjenner tårene komme. Jeg vet ikke om det er på grunn av vinden eller om det er fordi jeg gråter. For inni meg har jeg grått lenge. Jeg vet bare ikke forskjellen lengre... Likevel skulle jeg ønske jeg kunne gråte litt, bare for at noen skal holde rundt meg, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at jeg er verdt masse, at jeg ikke har noen grunn til å være nervøs eller å føle meg mislykket... Jeg skulle ønske jeg klarte å tro på alt det... Og slutte å være så usikker på alt....

Jeg parkerer sykkelen i boden, tørker tårene og puster ut. Ingen jeg har møtt har lagt merke til tårene på kinnet. Heldigvis. Og de skal jo be for meg, så det kommer nok til å gå bra.. til slutt..

Pass deg for hull i bakken...

2007-08-25T08:51:00.000+02:00

Det var da absolutt ikke planen. Det skulle ikke være et hull i bakken akkurat der! Det hadde faktisk vært solskinn de siste dagene, selv om det denne kvelden faktisk regnet. Men det hadde da ikke vært et hull akkurat der. Flere andre steder kanskje, men ikke akkurat der. Og det hadde hun i alle fall ikke sett for seg. Når hun tenker etter det, så hadde hun faktisk sett et glimt av noe som kunne minne om et hull, men hun hadde prøvd å ta en omvei. Det viste seg nå at det imidlertid ikke hadde gått, når hun nå var falt ned i hullet likevel. Hullet var dypt, men hun hadde heldigvis ikke falt helt ned. Hun stod på en liten hylle langs kanten av hullet, og der var hun trygg, enn så lenge. Ikke visste hun noe om hvor lenge den kom til å holde henne oppe. Det kunne jo tenkes at hun kom til å falle lengre ned og slå seg skikkelig. Foreløpig hadde hun bare fått et lite sjokk, og ingen skrubbsår. Det eneste en kunne se på henne var de rosa arrene, for det var jo ikke så lenge siden hun hadde falt ned i et hull....

Jeg så i speilet og fikk se meg selv!!!

2007-08-15T09:53:00.000+02:00

Har du noen gang hatt følelsen av du ikke er den du egentlig vil være, eller er? Har du noen gang gjort alle til lags uten å tenke på hva du egentlig vil? Har du noen gang sett i speilet og sett en du i bunn og grunn ikke kjenner? Jeg har.

Men en dag var det som om en dør åpnet seg for meg, og jeg kom inn i et stort rom. Et større rom enn jeg noen gang har vært inni før, og midt i rommet stod det et speil. Et stort, hvitt, og ovalformet speil. Til tross for at jeg hadde prøvd å bli kjent med jenta i speilet uten lykke før, ble nysgjerrigheten så stor at jeg ikke kunne dy meg; jeg måtte bort for å se. Da så jeg det. Det var meg... De grønne, dype øynene var mine, det blonde håret var riktignok en nyanse fake, men det var mine krøller. Jeg smilte mitt smil og sa "hei" med min stemme. Så lo jeg latteren min, og kjente at en bølge av glede fare gjennom kroppen min...Dette var meg, nå gjaldt det bare å være meg. Være den jenta jeg så i speilet. Selv om det noen ganger er vanskelig...

Jeg gruer meg

2007-07-30T23:36:00.001+02:00

Jeg gruer meg til å flytte hjemmefra. Jeg gruer meg til hjemlengselen jeg vet kommer så snart bilen til mamma og pappa kjører avsted uten meg. Jeg gruer meg til å måtte passe på meg selv helt alene, og jeg gruer meg til å måtte klare alt selv. Jeg gruer meg til å bli voksen. Jeg gruer meg til å velge.

men, mest av alt gleder jeg meg.. for øyeblikket i alle fall, selv om det er skummelt. Og kanskje det er det at det er skummelt som gjør at det faktisk er littegranne spennende også!? hm...

Tell me

2007-07-26T14:18:00.001+02:00

Tell me you're here
Tell me that you'll stay
Tell me that you'll never walk away
Tell me that you love
Tell me that you care
Promise me you always will be near

du er her men borte

2007-07-24T21:54:00.000+02:00

Jeg ser deg. Kroppen din. Men det er ikke deg. Du er ikke lenger der. Bare en tung og skrøpelig kropp som sakte men sikkert svinner hen og blir borte for meg. Hendene dine skjelver, og øynene som en gang var så trygge og myke har blitt redde og uttrykksløse. De ser ikke lengre på meg med det samme varme blikket. De har blitt kalde. Kalde og tomme. Jeg prøver alt jeg kan å muntre deg opp, og kanskje få deg til å huske litt. Meg, for eksempel. Hånden din holder fast i hånden min, men øynene dine sier meg at du ikke helt skjønner hva din gjør i min. Jeg snakker om gamledager, ler, stryker deg på kinnet...Jeg gir deg en klem og vinker til deg idet jeg går ut den låste døra, men du reagerer ikke, fordi du er borte. Kroppen din er der, men du har forsvunnet...du ser bare tomt på meg, og kjenner meg ikke. Likevel kommer jeg tilbake igjen og igjen i håp om at jeg en dag finner en bitteliten del av deg. At ikke hele deg er forsvunnet..

Bare gjør det du...

2007-07-10T16:00:00.000+02:00

"Er det greit at jeg tar en røyk her mens du spiser?" Ja, det er klart du skal få drepe deg sjæl rett foran øya mine. Ikke noe problem. Kos deg, du, mens jeg sitter her og koser meg med mine røykfrie ristorantepizzarester...jeg skal ikke bry deg med å fortelle deg hvor farlig og dødelig røyking er, for det er det faktisk.
"Du, skjønner, jeg røyker egentlig ikke...men det ble så masete der inne nå..." Åja, men da er det jo helt greit. Bare en røyk en gang når det blir litt masete. For det er det jo så sjeldent her i livet. Du blir jo ikke avhengig av å ta en røyk hver gang livet blir litt masete, og kanskje tøft. For det er det jo aldri. Skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men bare et lite råd... når det står uttapå røykpakka at "Røyking dreper", så er det kanskje en mening med det...og med mindre du ser på dette som et ironisk sitat, så bør du kanskje tenke på at det ville være lurt å slutte...........